Enerett brukes som en felles betegnelse om de eksklusive økonomiske rettigheter åndsverkloven gir den som skaper et åndsverk. Den omfatter eksemplarfremstilling og det å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. For bruk som omfattes av eneretten, må det inngås avtale med rettighetshaver. I praksis vil rettigheter ofte være delvis overdratt til en produsent eller utgiver. En forfatter vil f.eks. overdra retten til bokutgivelse til et forlag.
Eneretten omfatter også bruk av verket i endret skikkelse, så som oversettelse, bearbeiding og overføring til innretning som er egnet til å gjengi verket. Men det er fritt frem for å la seg inspirere av et eksisterende verk, så fremt det verket som skapes har preg av å være et nytt og selvstendig verk. Den nærmere avgrensning av hva som er et nytt verk, og hva som er et plagiat beror på en konkret vurdering av verkene. Det finnes tre unntak fra eller avgrensninger av eneretten: Fri bruk; som innebærer at det verken kreves samtykke eller skal betales for bruken. De viktigste eksempler her er privat bruk, bruk av offentlige dokumenter, utløpt vernetid, sitatretten og bruk innenfor det private området. Tvangslisens; som ikke forutsetter at det innhentes samtykke på forhånd, men som krever at det skjer en etterfølgende betaling for bruken. Slike regler er gitt for å ivareta spesielle behov, bl.a. for funksjonshemmede. Avtalelisens; som innebærer at alle rettigheter til bruk på et område kan innhentes ved avtale og betaling gjennom én organisasjon. Se åvl. § 2