Opphavsmenn, utøvende kunstnere og produsenter har enerett til å gjøre sine verk og prestasjoner tilgjengelig for allmennheten. Spredning, visning og fremføring av beskyttet materiale som skjer innenfor det private område er imidlertid ikke omfattet av rettighetshaverens enerett, og kan derfor skje uten samtykke.

Opplesning av et dikt i et selskap for familie og nære venner, eller fremføring av musikk i  bryllup og andre private arrangementer anses f. eks ikke som offentlig fremføring, men som bruk innenfor det private område. Derimot vil fremføring på steder eller i lokaler hvor alle som ønsker det har adgang, anses som rettet mot allmennheten og krever derfor tillatelse fra rettighetshaver. Det har ingen betydning hvor mange som faktisk er til stede. Det avgjørende er om allmennheten har adgang.

En fremføring av en monolog på et teater med kun ti tilskuere vil f.eks. falle utenfor det private området og derfor defineres som en offentlig fremføring. Andre eksempler på bruk utenfor det private området er presseklippbyråers distribusjon av avisklipp til interesserte kunder, eller visning av et maleri på en utstilling.

Før åndsverkloven ble revidert i 2005 var begrepet ”privat område” knyttet til retten til å fremføre åndsverk. Ved lovrevisjonen ble begrepet fjernet og opphavsmannens enerett til fremføring utenfor det private område ble formulert som en rett til ”offentlig fremføring”. Lovgiver presiserte imidlertid at dette ikke var ment å skulle innebære noen endring i rettstilstanden. ”Offentlig fremføring” i dagens lovtekst betyr med andre ord det samme som fremføring utenfor det ”private området”.

Se bl.a. åndsverklovens §§ 2, 42 og 45